www.kryssogtvers.com


Aimar loffet rundt alene i 32 dager på Spitsbergen i 1997. Målet med turen var Verlegenhuken, men på grunn av lite snø snudde Aimar ytterst i Wijdefjorden og tok en runde om Østkysten i stedet. Under følger en turbeskrivelse.

Etter å ha krysset isbjørnspor i dagevis på min ensomme skiferd over Svalbard, stod jeg ansikt til ansikt med et sultent eksemplar av arten. Plutselig angrep bjørnen.

Den 32 dager lange skiferden over Svalbard ble mer dramatisk enn jeg hadde håpet på. Med fall i en bresprekk, tynn og usikker fjordis, isbjørnangrep og noen tekniske problemer med bindinger og primus, bød turen på atskillige utfordringer. Overnatting i telt ned mot 30 kuldegrader og lange dagsmarsjer med en 100 kilos pulk på slep bidro til å sette sitt preg på turen. Ingen tradisjonell ferie, men jeg valgte å bruke årets feriekvote på å realisere en liten drøm om å gå over Svalbard. Det ble en slitsom tur med mange storslåtte naturopplevelser. Særlig å komme til østkysten av Svalbard var en spesiell opplevelse. Her var det på en måte mer goldt og øde. Landskapet var vilt og mange fastfryste isfjell bidro til å forsterke naturopplevelsen.
ruta jeg gikk var grovt sett fra Longyearbyen og nordover til Verlegenhuken, Spitsbergens nordligste punkt. Derfra gikk ruta tilbake inn Wijdefjorden, over mot østkysten og ned Negribreen ved Storfjorden. Jeg fulgte isen sørover til Agardhbukta og innover land tilbake til Longyearbyen.
Aimar sitter på pulken og tar en lunsj. Nyfrosset is på Billefjorden

Forberedelsene til turen var nå unnagjort. Det ble mange turer i Romeriksåsen med tung sekk og et par store bildekk hengende på slep. Utprøving av forskjellige patenter på oppsetting av snublebluss rundt teltet ble også testet ut. Alt var forlengst klarlagt med sysselmannen og en redningsforsikring på inntil 90000 kr var ordnet. Jeg hadde gått over utstyret flere ganger for å forsikre meg om at ingenting ble glemt igjen. Ikke minst gjaldt dette revolveren, en Ruger 44 magnum, som jeg hadde med i tilfelle en isbjørn skulle bli for nærgående.

Farlig brekryssing
Den første dramatikken under Svalbardekspedisjonen var det imidlertid ikke rovdyr, men andre sider av naturen som stod for. Den femte dagen på vei innover Billefjorden, kom jeg borti et isparti som ble tynnere og tynnere. Til slutt var det rene skøyteisen jeg gikk på. Isen sjekket jeg stadig med tre harde kakk med staven. Det gikk bra en stund, men da jeg kom til en overgang mot tryggere is, gikk staven gjennom på andre kakk. Jeg koblet ifra pulken og bandt på et lengre tau for å dra den inn etter at jeg hadde kommet over. Tre meter fra land ble det værre. Staven gikk igjennom på første kakk. Jeg ble stående i flere minutter å vurdere alternativene. Det tryggeste var å gå flere kilometer tilbake, men jeg tok min første sjanse. Isen holdt heldigvis! Trygt på land var jeg en glad person igjen.
Fra Billefjorden måtte jeg over et større breparti for å komme til Wijdefjorden. Det ble en oppstigning til nesten 1000 meter over havet. Jeg var kommet opp i vel 450 meters høyde da jeg uten forvarsel merket at snøen gav etter. Jeg datt rett ned. Bresprekken var heldigvis så smal at jeg klarte å bli hengende med armene. Jeg fikk karret meg opp og så at sprekken var omlag fem meter dyp og svært smal i bunnen. Hadde jeg falt ned der, kunne det lett blitt slutten på turen. Også på vei ned breen mot Wijdefjorden kom jeg opp i et stort sprekkområde der staven flere ganger forsvant ned i en sprekk.
En selunge på fjordisen innerst i Wijdefjorden. Fangststasjonen på Austfjordneset.

Traff fangstmann
I Wijdefjorden nærmere bestemt på Austfjordneset, holdt en av Svalbards svært få gjenværende fangstmenn til. Fagnstmannen Trond Løkke tilbød meg overnatting, noe jeg takket ja til. Om kvelden serverte han fersk reinsdyrbiff, en kjærkommen avveksling fra min egen tørrproviant. Han fortalte at det hadde vært isbjørn rundt hytta hver dag i en måned, men ikke idag da jeg kom. Det å leve som fangstmann for en sessong eller to er noe jeg faktisk kan tenke meg å prøve. Det ble et hyggelig møte med fangstmannen, men neste dag måtte jeg videre.
Målet for turen Verlegenhuken, viste seg etterhvert å bli vanskelig å nå. Isforholdene på Svalbard er ikke stabile og på vei nordover Wijdefjorden begynte det å blåse sønnavind. Dermed sprakk fjordisen opp og jeg måtte trekke opp på land. Der var det imidlertid så lite snø at det ble vanskelig å fortsett. Hadde jeg fortsatt ville det ført til at pulken ble ødelagt. Derfor valgt jeg å snu bare et par dagsmarsjer fra målet. I stedet tok jeg en alternativ rute over til østkysten. Å komme ned Negribreen ved Wichebukta og se brefronten slynge seg flere mil langs islagt fjord med massive fjell rundt omkring, krydret virkelig på tilværelsen. Det at det fantes bjørnespor stort sett over alt, gjorde det i tillegg ekstra spennende.
Aimar i solnedgang på fjorden. Siste bilde av isbjørnen før den bestemmer seg for å angripe.

Angrep plutselig
På den islagte Storfjorden fikk jeg for første gang se isbjørn. I dette området er en nesten sikker på å treffe på bjørn. Jeg hadde akkurat skiftet film i kameraet da jeg oppdaget en gul-hvit klump som dukke fram fra noen isfjell et par hundre meter unna. Bjørnen kom sakte mot meg mens den reiste seg flere ganger på bakbeina. Da bjørnen var på vel 50 meters hold burde jeg nok ha prøvd å skremt den unna. Men bjørnen virket mer nysgjerrig og selv følte jeg meg faktisk helt rolig. Til slutt var avstanden bare 25 meter. Den kom gående rett mot meg. Jeg tok et siste bilde og fikk fram revolveren for nå var den nære nok. Jeg prøvde først å rope og vifte med armene for å skremme den, men fikk sjokk da bjørnen plutselig bykset mot meg. Innen jeg rakk å skyte skremmeskudd var den bare 18-20 meter unna. Skuddet fikk den til å bråstoppe, men den trakk seg bare 5-10 meter tilbake. Der ble den stående før den tok en runde rundt meg. Heldigvis så trakk den seg etterhvert unna.
Bare en liten time seinere traff jeg isbjørn på nytt. Denne gangen var det ei binne med unge. Til tross for at binna så meg viste hun ingen interesse for å undersøke saken nærmere. Også de påfølgende dagene traff jeg isbjørn, men uten noen nye angrep.
Turen på Storfjorden varte ned til Agardhbukta. Der tok jeg farvel til østkysten for å begynne turen innover land tilbake mot Longyearbyen. Da jeg omsider kom ut på slettene i Adventdalen, bare en snau mil fra Longyearbyen slo jeg opp teltet for siste gang. Tankene gikk tilbake. Over en måned hadde jeg tilbragt under polarhimmelen. Selvfølgelig gledet jeg meg til å komme tilbake til sivilisasjonen igjen, ikke minst biffen og halvliter'n på "Huset". Men hadde jeg kunnet velge, ville jeg hatt en ny runde med reinsbiff i fangsthytta på Austfjordneset.

Tilbake


Spørsmål og kommentarer vedrørende denne side kan rettes til webansvarlig

Copyright © 2010 Dagny I. Lysaker