"Neste stasjon Finse"... Det er en kald sommerdag på Finse. Gradestokken viser knappe 8 grader, og en sur vind trekker fra nordvest. Hardangerjøkulen har tredd en grå hatt langt ned i øya. Vi laster av pakkenellikkene våre, men vi er et uvanlig følge på Finse på denne tiden av året. I starten av august har de aller fleste med seg sykkel. Vi har en vogn med tre hjul til minstemann og apostlenes hester. Fra vestenden av perrongen peker et skilt ut retningen, Rallarvegen og Flåm. Tyri ligger godt innpakket og sover sin ettermiddagslur i vogna. Vi kaster hver vår sekk på ryggen og triller vestover.


Vi går ikke så langt første dagen. Vi har god tid og trenger ikke stresse. Etter vokterboligen ved Slirå er det derfor på tide å finne en teltplass. Vi leiter ikke lenge før vi finner en passe flat plass som ikke er verken våt eller steinete. Kanskje ikke den fineste teltplassen vi har sett, men helt grei. Vi får opp teltet og kryper inn i den lune hula. Vekk fra sur vind og yr. Mor og far ordner soveplass på hver sin side, mens Tyri får en lekeplass i midten. Veslejenta har akkurat rundet 7 måneder og ser ut til å trives godt i teltet. Hun har bodd i telt før, men ikke i høyfjellet der gradestokken kryper faretruende nærme null. Vi krysser fingrene for at natten ikke byr på de blå gradene og at yr.no for en gang skyld har rett så kvikksølvet stiger sammen med sola i morgen.

Klare til start og akkurat rullet ut fra Finsestasjon.

Tyri er blid og fornøyd med lekeplassen i teltet.

Lillegull sover godt i vognbagen.

På 1300 meter ligger fortsatt isen på Tågavatni og i terrenget ligger det endel snø. Vi rekker bare såvidt å få ordentlig varmen før vi treffer den første snøfonna under Fagernuten. 16'' hjula på vogna triller fint i den blaute snøen. Snøfonna forseres som en lek. Tilsammen forsvinner Rallarvegen i 15 små og store snøfonner mellom Fagernuten og Fokstova. Noen av dem er ganske bratte, men skråkjøring går også fint. Dessuten kom en gjeng med ansatte fra 1222 og pyntet litt i snøfonnene der det viste seg, når snøen smeltet, at trillestien bommet stygt på vegen.

Isen ligger på vannet.

Joggster'n forserer snøfonnene som en lek.

Idet vi tipper over kanten og Moldådalen åpner seg, pulveriseres også skydekket. Vi går fra omgivelser farget i gråtoner til en malepaljett i alle regnbuens farger. Sol, glitrende vann, frodig gress og sprakende blomster. Ned den første kneika blir det litt store steiner og de fleste syklistene triller. Vegen ut fra Finse hadde jevn fin grus, og det har den i grunn hatt helt til nå, 12,5 km lenger vest. Skeptiske familiemedlemmer som trodde vesla ville riste på seg hjernerystelse på den humpete veien, bekymret seg nok unødig. Rallarvegen er nok i bedre forfatning nå enn den var på slutten av 1800-tallet da Bergensbanen ble bygget. Men forbi vokterboligen ved Grjotrust blir det altså for en kort periode rimelig humpete. Tyri er litt utålmodig i vogna og får henge på magen. Hun spreller med armer og bein og hviner av pur lykke. Det er så mye fint å se på! Mor går å synger. Familielykke i dag!

Pene blomster i grøftekanten.

Blide jenter på tur.

Telttur med en 7 måneder gammel baby går faktisk veldig bra. Vi løfter bare bagen inn i teltet om kvelden og så er senga klar. Vi triller stort sett Tyri og vogna fungerer dessuten som bagasjetralle. Teltet er surret på det som om noen måneder skal fungere som fotbrett på sportsvogna. Termos og stellebagen ligger i kurven under og vi har hver vår sekk. Når Tyri blir utålmodig og er våken, henger hun i en babybjørn på magen. Det er overraskende bra bærekomfort med babybjørn på magen og sekk på ryggen. Maten til Tyri er klar når som helst. Det går kun i melk der i gården. Mens mor og far ordner seg med hærens stridsrasjon, god gammel årgang, ligger Tyri på teppet sitt oppå liggunderlaget. Da får hun trent ryggen sin litt også. Men litt utfordring er det at Tyri ikke ligger stille på teppet sitt lenger. Hun rygger, målbesvist til kanten av teppet. Der er det mye spennende, både mose, blader og jord. Det er godt å smake på!

Far passer på at Tyri ikke ligger for lenge i den fuktige mosen og ikke spiser for mye lyng og jord.

Tyri får mat, ferdig til enhver tid.

Vi trasker og går, syklistene gir oss noen forundrende blikk før de suser forbi. Mange kommentarer av typen; "Barnevogn! Jøss, det var sprekt." kastes etter oss. Ellers er det bare oss, høye himler og gammel jernbanehistorie. Ved Låghellervatnet kommer Finsetunnelen ut og et og annet tog tøffer forbi. Vi kan ikke se det, for det er inne i de grusomme snøoverbyggene. Disse minner vel mer om søppelskur enn god gammel rallar-historie, men har helt klart sin funksjon når stormen raser. Vi vender bare blikket mot venstre. Der flommer Moldåni fra Låghellervatnet. Den kaster seg ut i flotte fossefall, før den renner rolig nedover flatene mot Hallingskeidsæter og Grøndalsvatnet.

Snøskurene langs Bergensbanen er ikke spesielt pene.

Fjellene som speiler seg i vannet om en dreier hode er desto penere.

Utsikten ned mot Grøndalsvatnet....

.... og pene blomster.

Etter at vi har passert Hallingskeid stasjon forsvinner syklistene. De har enten ankommet Flåm eller de velger å bo inne på turistforeningens hytte. Vi fortsetter videre. Beina begynner å bli litt såre, men vi vil gå til vi finner en fin leirplass. Ved Klevavatnet finner vi en strand helt for oss selv. Sola går ned bak fjellene, Tyri legges i teltet og vi inntar middagen på stranda. For en liten kveldstund er det nesten som før. Min kjære og meg, gode samtaler og evigheten, Det er deilig å krype i posen og nyte stillheten. Kun avbrutt av natttoget på vei mot Oslo en gang i 3 tida.

Neste morgen speiler fjellene seg i Klevavatnet som ligger blikk stille. Det er nesten umulig å se hva som er opp og ned på bildet som fester seg på netthinna. Vi sitter å slurper i oss resten av morgenkaffen mens lille Tyri «spiser opp» soveposen til sin far.
Med ett blir stillheten brutt. «Hei, hei. Er det ikke en fantastisk morgen. Fin teltplass dere har funnet.» Syklistene er jammen tidlig oppe. Vi camper ca 6 km fra Hallingskeid og de har kommet seg derfra allrede. «Jeg pleier alltid å bade her, skjønner dere» sier karen, godt pakket inn i lange bukser, høyhalset jakke, skjerf og skyggelue langt ned i øynene. Han har med seg to i turfølge. De slår seg ned litt lenger bort på stranda. Karen skifter til badetøy og den melkehvite kroppen kaster seg uti til applaus fra sine turkamerater. Vannet holder vel knapt 10 grader. En skikkelig friskus! Vi pakker sammen teltet, stropper det fast på vogna og ruller videre.

Tyri har eget leke telt, men vil heller være ute.

Far og datter i flotte omgivelser.

Vi har det flotteste delen av Rallarvegen igjen. Hele veien over fjellet har vi latt oss imponere av flott ingeniørkunst vi har vandret på og langs. Det er lagt opp enorme mengder med stein til murer både for anleggsvegen og jernbanetraseen. Jeg kan ikke la være å nynne på Lillebjørn Nilsens Ola Tveiten « ... og eg har vel lempa pukkstein og eg har vel lempa grus ...» Kronen av byggerkunst åpenbarer seg rundt første svingen, Klevabrui. Det er en imponerende steinhvelvbru. Med sitt spenn på 35 meter, laget med tilhogd naturstein tok det 4 år å bygge den for over 100 år siden (1902-1906). Og den står der like solid i dag. En tunnel tar oss under jernbanen og Klevagjeldet gaper i mot oss.

Klevagjeldet er fantastisk. Rallarvegen klorer seg fast i fjellsida og elva kaster seg ut i brusende fosser og ville stryk rett under føttene våre. Vannet er krystallklart og vi kan se fiskene svømme, om de hadde vært der. Det tar litt lenger tid å gå Rallarvegen enn å sykle, men når du går får du tid til å la naturen synke inn istedet for at den farer forbi mens du konsentrerer deg med å holde balansen og unngå de største hullene og steinene i veien.

Advarsler for syklistene før de kaster seg utfor bakkene i Klevajelet.

Den imponerende steinhvelvbrua med fossen ut fra Klevavatnet.

Rallarvegen klorer seg fast i fjellsida mellom brusende elv og stup.

Etter et roligere strekke langs Seltuftvatnet og Reinungavatnet spiller naturen opp til nok en dramatisk symfoni ved Vatnahalsen. Her har isen skåret ei dyp kløft i landskapet en gang for mange tusen år siden. mens ingenørene har drevet magi både inni og i fjellsida for omtrent hundre år siden. Flåmsbanen snirkler seg for det meste i tuneller i fjellet. Banen er lagt i et åttetall inne i fjellet for å klare stigningen som må til opp til Myrdal. Myrdøla styrter fra 800 til 500 meter over havet på en drøy kilometer og i den samme fjellsida snor Rallarvegen seg med sine 20 hårnålsvinger.

Digre kampesteiner har rast fra fjellsida og ned mot elva i Klevajelet.

Nasjonalromanikken blomstrer i storslått kulturlandskap i bunn av hårnålsvingene innerst i
Flåmsdalen. Geitene sløver i sola ved Kårdal seter.

Det er kun sjarmørettappen igjen og den starter bra. Innerst i Flåmsdalen ligger Kårdal seter. Rundt setra går mange hundre geiter og beiter. Noen ligger rett ut på vegen og sover i sola. Det er som å vandre i et maleri av Tidemann og Gude. Setra tilbyr kaffe og vafler, men vi lar oss ikke friste. Vi vandrer videre gjennom kulturlandskap. Til å begynne med er det veldig pent, noen gårder og små åkerlapper. Elva og jernbanen. Nå og da forsvinner Flåmselva i et fossefall. Elva er til og med lagt i en tunnel for å gi plass for Flåmsbanen. Men etterhvert blir kulturlandskapet ensformig. Grus går over til asfalt og føttene blir mer og mer såre. Det er slutt på teltplasser og vi må helt ned til campingplassen i Flåm. Jeg skulle gjerne byttet plass med Tyri eller en av syklistene som suser forbi. Flåmsdalen er ikke mer spennende enn at det holder å gå de første kilometerne før man kaster seg på toget. Selvfølgelig burde vi også hoppet på toget eller ringt etter transport, men er man på ekspedisjon så går man da selv. Vi rusler inn på camingplassen rett før mørket faller på.

Fossebruset lager regnbue i solskinnet.

Dagny hviler sine såre føtter og drømmer om å krype inn i teltet på Flåm camping.


Tilbake


Spørsmål og kommentarer vedrørende denne side kan rettes til webansvarlig

Copyright © 2012 Dagny I. Lysaker