Vi startet ferden nedover elva i øs pøs regnvær dagen etter. Da var det godt å vite at alt lå i vanntette poser. Med spruttrekk på kanoen, så slapp vi å bli våte også. Elva var grunn i starten. Ally-gris skrapte flere ganger nedpå steiner, men så var det lange strekker med dypt, helt rolig vann. Etter en kilometer så vi en elg som spiste gress midt i elva. Den plasket klumsete avgårde da den fikk ferten av oss. Da kom følelsen av å være i villmarka igjen.

Aimar klar til start	Drypp, drypp, drypp.... Et rolig strekke av elva.

Etter hvert ble det fler og fler stryk nedover elva. Aimar med sin elvepadler-erfaring styrte kanoen sikkert nedover, mens Dagny i front fulgte kommandoene bakfra. Det gikk berde og bedre, så det var kun første dagen vi gikk på grunn på "overraskende" steiner. Dagny lærte mye om strømmende vann og bakevjer hver dag. Store bølger ble etterhvert morsomt og valser holdt vi oss langt unna. Det ble ofte stopp og en spasertur langs elva for synfaring og valg av linje. Men til gjengjeld ble det en beinstrekk, noe som er sterkt påkrevd med jevne mellomrom. Beina sovner og knea verker om man sitter for lenge i kanoen av gangen.

Her ble det for vanskelig manøvrering. Det kunne gått bra, men alt styret en trolig velt med full-lastet kano medfører veiet tyngst. Dette var det eneste stryket vi bar kanoen forbi. Vi fant fire gjennomvåte doruller duppende i bakevja der vi satt kanoen ut igjen, så noen har nok prøvd seg på stryket med dårlig hell.	Synfaring av et stryk. Vi legger merke til steinene som må unngås og prøver å følge tunga.

Dagene besto av de samme gjøremålene, men ble aldri kjedelig. Det var hele tiden ting å gjøre. Dagens padleøkt ble stort sett avsluttet med leirslagning i fem-tida. Det var mange flotte leirplasser, så vi leitet aldri lenge etter et egnet sted. Ved leirslagning fikk vi opp tarpen og lempet alle tingene våre under der. For å stable bedre i kanoen var det mange kolli, så vi bar og bar, at og fram, på pakkposene våre. Så fikk vi opp teltet og heiv inn soveposer og liggunderlag som ikke tåler gnister. Deretter fikset kokken Aimar middag, mens bålmester Dagny plukket og sagde ved for hele kvelden.

Dagny sager ved.	Aimar passer grytene i ly av tarpen.

Denne turen var en sikkelig kosetur. Hver kveld slappet vi av i ly av et gnistrende bål. Bål er dessuten nyttig som ovn. Menyen på denne turen var nemlig langt unna det som vi vanligvis har på langtur. Vekt er nemlig ikke så viktig så lenge vi padler. Vi hadde blant annet med mjøl. Hver morgen laget kokken Aimar deig og stekte bakepulverbrød i panna. Det smakte utmerket med ferskt brød hver dag. Flere kvelder ble det også fersk kringlebolle stekt på bålet eller nypoppa popkorn.

Frokostbordet; gulost, brunost, syltetøy, salami og ferskt pannebrød.	Kringlebolle med rosiner er hevet og er nå klar til steking.
Vi tar en kaffekopp, får tørket sokker og sko mens vi venter på at kringlebolla skal bli stekt. Siden det er sterk undervarme og litt laber overvarme i "ovnen" må den steikes ganske lenge.	Men til slutt er den ferdig. Aimar er veldig fornøyd med resultatet.

Ivalojoki renner gjennom gullgravernes rike. Fra 1860-tallet startet gull rushet i Lappland. Da var det enorm aktivitet langs Ivalojoki og flere av side-elvene. Det var mange spor etter gullgraverne, både med rustne spader, et tun med tømmerhus der hovedstasjonen lå og infotavler om gullalderen. I ei sideelv ble det vasket fram over 30 kg på 10 år. Det finnes nok fortsatt litt gull igjen i Lappland, og folk leter fortsatt. Det var mange halvprovosoriske vaskerenner med tilhørende pressening gapahuker. Vi så til og med en vaskeekte gullgraver som satt med våtdrakt i elva og vasket grus på en tallerken!

Aimar fant en spade og ei vaskerenne og prøver seg som gullgraver.	Her har det vært storproduksjon og intensiv vasking!

Etter omtrent 100 km på elva kom vi til tettstedet Ivalo. Der spedde vi på matlagrene før ferden forsatte ut på den stor sjø, Enare. Det var ingen stryk å bekymre seg for lenger, bare en endeløs vannflate. Etter noen dager savnet vi nok strykene litt, men det var fint å bare skli sakte nordover. Enare er en stor sjø på 1040 km^2, men den har hele 3318 øyer. Selv om det er mange øyer er det også strekker der en føler at man virkelig er ute på det store havet. Gjennomsnittlig dybde er bare 15 meter. Dette gjør sitt til at bølgene blir fort store om været skulle skifte. På de fleste øyene er det svaberg, så de er enkle å komme i land på og byr på fantastiske leirplasser.

Rolig padling blant tusner av øyer. Dorgestanga ligger klar.	Dagny i front på kanoen på en av de mest åpne strekkene. Det er langt til land!	Sola er i ferd med å gå ned over leirplassen på en øy i nordenden på Enare.

Endelig kunne vi fiske også, men det var ikke den store fiskelykken. Vi fisket stort sett hver gang vi var i land, og hver gang sa Aimar; " åh, der har jeg en..." Men noen ganger etter noen få sveiv, og andre ganger helt inne ved land .... "å nei, der mista jeg'n ... igjen." Det begynte nesten å bli en vane. Men vi fikk da noen fisker etter hvert. De aller fleste som beit på min krok fikk vi hvertfall på land! På Enare gikk det i gjedde og harr. I de mindre vannen lenger nord fikk vi både ørret og røye. Den morsomste fiskeopplevelsen ble rett etter at vi hadde krysset grensa til Norge. Da nappet det på hvert kast og etter 45 min lå 9 pene ørreter på mellom 400-900g på land. Fantastisk middag!

Dagny prøver fiskelykken fra ei øy i Enare.	Aimar fikk endelig en fisk på land han også. Her ei pen røye.	Dagens fangst og middag.

Aimar fileterer dagens fangst.	Kokken fikser en herlig middag, ørret med potetmos.

Etter Enare fulgte vi først en gammel ferdselsåre langs noen forholdsvis store vann. Mellom vannene var det ordnet med trestokker som båtene trolig ble trukket over før i tiden. Nå var de i ferd med å råtne. Vi bar uansett Ally-gris ved siden av. Vi ville ikke ha hull i kanoen. De fleste bæringene var fra noen få meter og opp til et par hundre, Vi pakket det meste ned i sekkene våre. Da ble det en tur med sekken og litt småting i hånda før vi gikk tilbake og hentet kanoen. Vi forlot den gamle ferdselsåra etterhvert og dreide østover mot Norge. Vannene ble mindre, men bæringene var fortsatt korte med unntak av en litt lengre på 2 km.

Ally-gris bæres mellom to vann langs den gamle ferdselsåra.	Vi entrer Norge.

Turen nærmet seg slutten og det var på tide å komme seg inn i gamlelandet. Det var lettere sagt enn gjort, for på grensa mellom Norge og Finland er det et 2 meter høyt gjerde. Vi fant heldigvis skjøten på grensegjerdet, å etter litt arbeid med leatherman fikk vi kravlet oss inn i Norge. På norsk side ventet turens eneste slitsomme dag, nemlig en 8 km lang bæring. Dessverre hadde vi ikke tenkt spesielt mye på hva vi tok med oss på denne turen. Vi skulle jo bare padle og da spiller ikke vekten så stor rolle. Da den lange bæringa kom måtte Ally-gris pakkes ned og festes til sekken, i tillegg til alt det andre vi hadde. Bagasjen vår ble veid inn til 88 kg på flyplassen. I tillegg hadde vi mat for omtrent en uke. Dermed hadde vi ca 95 kg som vi fordelte mellom oss og stavret oss avgådre. Terrenget var tidvis noe ulendt, men vi gikk fra stein til stein. Det var påkrevd med litt avlastning på skuldrene, men helst uten å ta sekken av ryggen. Det vanskeligste var nemlig å få sekken opp. Vi klarte å få med oss alt på ei vending, men det var på grensen.

Aimar hviler på en stein. Opppakningen var både omfangsrik og litt i tyngste laget.

Etter den lange bæringa var det fantastisk å sette sammen Ally-gris igjen. Avslutninga på turen ble over Sandneslangvatnet, vistnok drikkevannskilden til Kirkenes. Vi hadde hatt en fantastisk tur, den mest avslappende ferie man kan tenke seg. Det var ikke noe stress, bare masse tid til å kose seg.

Aimar, Dagny og Ally-gris.	Utsikten fra teltet ved siste leir. Trolsk stemning ute og litt vemodig at turen er slutt.