Natla og Keel river 1996

I 1996 padlet Aimar sammen med 5 andre Natla og Keel river i North West Territories i Kanada. Det var en tur med fantastisk fiske i innsjøene, stor vannføring og raske elver, heftige stryk og seiling på en rolig flod.

Tekst hentet fra Arktis magasin Nr. 2 - høst 1996, Medlemsbladet til Arktisk villmarksklubb. (www.arktiskvillmarksklubb.no)

Natla og Keel River 1996

I juli måned fikk Espen Paulsen, Arild Asp, Aimar Stakvik, Erik Kristoffersen, Erik Lillebrekke og Kjetil Johnsen oppfylt en gammel drøm med å padle en urørt elv i Canada, nærmere bestemt Natla/Keele River i Nordvest Terriroriet.

Vi hadde med Allykanoer fra Norge, men en kano rotet flyselskapet bort på turen over dammen, slk at vi måtte leie en i Canada. Problemet var at det meste av reservedelene til kanoene lå i den bortkonme kanoen.

Vi fløy ut fra Norman Wells med en Twin Otter og landet på O'Grady Lake som lå på cirka 1. 400 meter. Den ensete veetasjonen her var tett vidjekratt, så vi måtte bruke dyretråkkene når vi gikk turer. Neste dag la vi utpå for å prøve fisket. Vi hadde hørt om det eventyrlig fiske på O' Grady. Ved innløpet til vannet fikk vi til fulle oppleve dette. «Lake Trouten» var bitevillig og vi dro inn mengder av fisk i en til syv kg klassen. Det ble fråtset i fisk tilberedt i alle mulige varianter. Vi spå både caribou, elg og en del småvilt i området.

Etter noen dager startet vi selve padleturen. Ifølge piloten som fløy oss inn, er det bare to til tre grupper som årlig padler Natlaelven. Natla betyr hvitt vann eller stryk, og det fikk vi til fulle oppleve. Særlig første dagen var tøff. Vi startet på stryk med det damme. Der vi var i tvil om det var padlebart, hoppet vi bare ut og vadet forbi. Elva var bare ti, tolv meter bred i begynnelsen, men videt seg ut etterhvert.

Stort sett gikk padlingen greit. Det var skikkelig utfordrende og artig med all strykpadlingen. Midtre del av Natla var forholdsvis rolig, mens siste del var heftig. Her hadde vi også turens eneste bæring forbi en canyon. Naturen var storslagen. Etterhvert som høydemetrene sank, kom også skogen og det ble lettere å finne brensel til kveldbålet.

Hjemme er en vant til at elvene stort sett faller i terskler, men her gikk det i nedoverbakke. Det var litt rart og se Keele River slynge seg i dalbunnen der vi kom ned dalsiden på Natla etter tre dager.

Etter et lite stykke på Keele, kom vi til en jaktcamp. Her var vi et par dager. Eieren av campen og en venn av ham kom inn med sitt sjøfly andre dagen vi var der. Jakta skulle starte om noen dager og de skulle gjøre i stand campen til jegerne kom inn. De var hyggelige og fargerike personer.

En flott leirplass i Kanadas villmark. Mens vi var i campen kom det et kraftig regnvær, med resultat at elva sted cirka en meter. Elva ble brun og grumsete og fiskemulighetne forsvant. Med den store vannføringen ble elva hurtig og milene gikk raskt unna. Etter noen dager hadde vi en padlepause og tok en fottur. Vi gikk opp til The Canol Road. Der er det en oljeledning som går fra Normann Wells til Whitehorse. Selve ledningen var litt vanskelig å finne for det var bare et seks tommer rør. Den ble bygget under krigen og var kun i bruk et år.

Padlingen fortsatte og etter noen dager så vi en flokk med Dall Sheep. De gikk i en skråning. Det var tydelig at de var skapt for dette terrenget. Etterhvert traff vi på fire tyskere. De satset på en svært så behagelig tur og hadde beregnet god tid nedover elven. Vi fikk nystekte brød fra en steinovn de hadde laget. Tennene løp i vann da vi fikk smake dette. En av tyskerne hadde vært uheldig da han pusset signalpistolen sin. Et skudd hadde gått av inni hånda hans, slik at den nå hadde dobbel størrelse. Espen lekte medisindoktor og la på litt salve. De var interessert i kanoene våre. Selv hadde de noen oppblåsbare kanoer som virket tunge å padle.

Endelig, etter mange dager på elva, fikk vi se en bjørn. Dette hadde vi ventet på lenge. Tilfeldigvis var vi på land og strakk på beina da den kom luntende. Svartbjørnen hadde krysset elva like bortenfor og kom ruslende skrått imot oss. Vi stupte ned i kanoene etter kameraene og var rene japanske turister der vi fotograferte og filmt. Det ble tatt en del bilder før den forsvant inn i krattet igjen. Senere på dagen så vi nok en svartbjørn, men den var bare en liten tass. Det virket som om moren hadde forlatt den.

Elven ble etter hvert veldig brei og det var vanskelig å velge rett løp der den delte seg i flere småløp. Selve dalen var brei og fjellene var ikke så tett innpå oss lenger. Det hadde rast en stor skogbrann i dette området i fjor. Det var mye svartbrente områder å se, men noen plasser hadde blomster og annen undervegitasjon begynt å komme tilbake.

Keele River nærmet seg slutten og utpå kvelden kom vi ned på Mackenzieelven. Vannet her var brunt og gjørmete. Til tross for at elven var to til tre hundre meter brei, var det god fart i elven. På grunn av bølger og motvind på dagen, fant vi ut at vi skulle padle nattestid.

Etter en bedre middag la vi utpå, bandt kanoene sammen og lot oss drive med strømmen videre. Vi fikk oppleve en flott solnedgang og etterhvert soloppgang. Utpå morgenkvisten kom vi fram til Fort Norman. Et lite tettsted som ligger der elven fra Store Bjørnesjø renner ut i Mackenzie.

Vi gjorde storinnkjøp av snop og cola og fortsatte videre mot NormanWells tpå kveldingen. Etter en flott natt, der vi fikk god tid til å tenke over ald det vi hadde vært så heldige å få oppleve, ankom vi Normann Wells utpå morgenkvisten. Dette var turens endepunkt etter cirka 570 kilometer i kano. Og drømmen om en ny tur vokste fram. Har en fått oppleve Canadas natur en gang, så må en tilbake en gang senere, det er helt klart!

Ruta som ble fulgt med omtrentlige leirplasser. (Natla river er en litt mindre elv og ligger ikke inne i kartprogrammet.)

Tilbake